INTRODUKSJON AV ALKYL POLYGLUKOSIDER

Alkylglukosider består av en hydrofob alkylrest avledet fra en fettalkohol og en hydrofil sakkaridstruktur avledet fra D-glukose, som er bundet gjennom en glykosidbinding. Alkylglukosider viser alkylrester med ca. C6-C18-atomer, det samme gjør de fleste overflateaktive stoffer fra andre kategorier av stoffer, for eksempel de velkjente alkylpolyglykoleterne. Den fremtredende egenskapen er den hydrofile hodegruppen, som består av sakkaridstrukturer med en eller flere glykosidisk sammenkoblede D-glukoseenheter. Innenfor organisk kjemi er D-glukoseenheter avledet fra karbohydrater, som finnes mye i naturen i form av sukker eller oligo og polysakkarider. Dette er grunnen til at D-glukoseenheter er et åpenbart valg for den hydrofile hodegruppen av overflateaktive stoffer, siden karbohydrater er praktisk talt uuttømmelige, fornybare råvarer. Alkylglukosider kan representeres på en forenklet og generalisert måte ved deres empiriske formel.

Strukturen til D-glukoseenheter viser 6 karbonatomer. Antallet D-glukoseenheter i alkylpolyglukosider er n=1 i alkylmonoglukosider, n=2 i alkyldiglukosider, n=3 i alkyltriglukosider, og så videre. I litteraturen kalles blandinger av alkylglukosider med forskjellig antall D-glukoseenheter ofte alkyloligoglukosider eller alkylpolyglukosider. Mens betegnelsen "alkyloligoglukosid" er helt nøyaktig i denne sammenhengen, er begrepet "alkylpolyglukosid" vanligvis misvisende, siden overflateaktive alkylpolyglukosider sjelden inneholder mer enn fem D-glukoseenheter og derfor ikke er polymerer. I formlene for alkylpolyglukosider betegner n gjennomsnittlig antall D-glukoseenheter, dvs. polymerisasjonsgraden n som vanligvis er mellom 1 og 5. Kjedelengden til de hydrofobe alkylrestene er typisk mellom X=6 og X= 8 karbonatomer.

Måten overflateaktive alkylglukosider fremstilles på, spesielt valg av råmaterialer, muliggjør stor variasjon av sluttproduktene, som kan være kjemisk rene alkylglukosider eller alkylglukosidblandinger. For førstnevnte er de konvensjonelle nomenklaturreglene brukt i karbohydratkjemi brukt i denne teksten. Alkylglukosidblandingene som ofte brukes som tekniske overflateaktive stoffer, blir ofte gitt trivielle navn som "alkylpolyglukosider" eller "APGs." Forklaringer er gitt i teksten der det er nødvendig.

Den empiriske formelen avslører ikke den komplekse stereokjemien og polyfunksjonaliteten til alkylglukosider. De langkjedede alkylrestene kan ha lineære eller forgrenede karbonskjeletter, selv om lineære alkylrester ofte foretrekkes. Kjemisk sett er alle D-glukoseenheter polyhydroksyacetaler, som vanligvis er forskjellige i deres ringstrukturer (avledet fra fem-leddet furan- eller seks-leddet pyranringer) så vel som i den anomere konfigurasjonen av acetalstrukturen. Dessuten er det forskjellige alternativer for typen glykosidbindinger mellom D-glukoseenhetene til alkyloligosakkarider. Spesielt i sakkaridrestene til alkylpolyglukosider fører disse mulige variasjonene til mangfoldige, komplekse kjemiske strukturer, noe som gjør betegnelsen av disse stoffene stadig vanskeligere.